Gro, 36 – Trondheim, Norway

Som bipolar selv, tenkte jeg gjennom sesong 3 at Even også kunne ha sykdommen. Alt det triste jeg så i øynene hans, hint om angst i samtalene med Isak, men også det flakkende ved han, jeg kjente igjen følelsen av å ha litt for mange tanker å holde styr på, for mye å prosessere, tankerekker som springer ut av kontroll. Det å måtte holde alt inne i seg for å passe inn.

Jeg lever et normalt liv med min diagnose, men veien hit har vært beinhard. Å følge Even har slått pusten ut av meg. Prosessen fram til her jeg er i dag har kommet fram i bevisstheten min igjen, og jeg tenker mye på alle Even’ene der ute. Det de må igjennom før de lærer seg å takle sykdommen.

For mange var den mest sjokkerende scenen da Even fikk en manisk episode, leide en suite på Oslo Plaza og vandra naken rundt i gatene. For meg var det en forløsning, en bekreftelse. Even har en sykdom; en ubalanse i noen kjemikalier i hjernen. Det vanskeligste med sesong 3 for meg var å se øynene til Even som spør så intenst “kan jeg få lov til å åpne meg for deg uten å miste deg?”. “Du kan ikke unnslippe tankene dine”, sier Even. Det er sånn det er. Jeg har lært å leve med tankene, men de er der. Jeg har klart å leve med følelser som ikke kjennes helt “ekte”. Kaos. Som en rus.

Nå har jeg sett meg selv i en karakter i en TV-serie. Sett smerten, fortvilelsen, beruselsen, spontaniteten, perfekt portrettert av Henrik Holm, i en karakter skapt av geniale Julie Andem. Jeg har også sett diagnosen bli analysert, romantisert og krisemaksimert på sosiale medier. Jeg er veldig glad for at diagnosen får fokus, og at Julie Andem har satt i gang tankeprosesser og diskusjoner mellom folk. Det er et stort steg i retning avmystifisering av bipolar lidelse. Even har vist meg ting jeg lenge har fortrengt.

Jeg har vært åpen om diagnosen min i mange år, men det var en porsjon skam igjen. Det var viktig for meg å være normal. Å ikke være en byrde. Takk til Julie Andem for å ha låst meg opp. Nå er skammen borte. Jeg lever ekte.