Iben, 29 – Bergen, Norway

Har prøvd å passe in i denne verden. Har vært skikkelig syk i 4 år. I høst følgde jeg s.3 og BAM! Jeg brøt sammen over å ikke selv fått oppleve Evak sitt forhold, at min tid som tenåring var så fucked. Følte det i hele kroppen i klippet Pause, så mye lengsel. Så kom klippet Bros og Isak treffer Emma på fest, panikken i øyene hans. Følelsen av at alle veit om hemmeligheten, at alle snakker om det. Og så ser han Even m. Sonja, bryter sammen og er heilt alene. Og der døde jeg. Igjen. Det gikk sa hardt inn på meg. Trudde jeg hadde lagt all dritt bak meg men der satt jeg med alle sårene opprevet. Følelsen av å bli offentlig fornedret, den sitter i enda. Alle såg hjertet mitt knuses. Vennene mine hugget meg i ryggen. Jeg ble slått ned og spyttet på og for hver gang mistet jeg litt av meg selv, til det ikke var noe igjen. Og ensomheten. Smerte over å være eksludert og smerte over å være inkludert men ikke passe in. Venner som finner sin plass mens jeg måtte vandre videre. Alene. Annerledes. Jeg fant aldri min plass og det har følgt meg heile livet.
Gjennom s.3 så innsåg jeg att fleire er åpne om psykisk sykdom. Alle fine kommentarer og historier fikk meg å begynne finne tilbake til og akseptere meg selv. At jeg ikke trenger å passe inn i dette samfunn, denne verden. Samtidlig kom sorgen over å ikke ha haft en Isak i livet mitt. Jeg er nå ærlig med folk rundt meg. Stiller spørsmål. Hvorfor har jeg aldri vært elsket og akseptert? Hvorfor må jeg velge kjønn? Hvorfor lager samfunnet urimelige forskjeller? Hvorfor lot jeg trakasseringa gå så hardt innpå meg at jeg klarte å hate meg selv uten mulighet for reparasjon?
Jeg begynte å være produktiv og har nå ett halvt år seinere, sagt opp jobben og søkt in på kunstskolen. Jeg åpner meg selv igjen og hvis noen har problemer med det så bare la de komme, denne gangen tar jeg ikke noe dritt. Jeg er en selv-femmefobisk androsexuell feminist i en androgyn jentekropp. Tørr jeg å tru på kjærleiken? Jeg skal i hvert fall prøve. TAKK Julie